fredag 14. januar 2011

Fokusere på glede

Noen ganger skjer det ting vi umiddelbart oppfatter som dårlige... bare for å senere oppdage at vi vokste og ble et bedre menneske på grunn av det som skjedde.

Kanskje sendte noen en kjip melding, eller slang en under-beltestedet-kommentar. Kanskje mistet du en du trodde var en venn - kanskje til og med den du trodde var din beste venn. Som kanskje ikke var det likevel? Som faktisk ikke var noen venn, aldri var noen venn, men selv trodde de var det... Som bestemte seg for å ikke være venn lenger fordi noe annet var viktigere for dem. Mer i deres gate.På deres eget energinivå.

Og kanskje kan dette da tenkes annerledes?
Kanskje slike ting skjer oss fordi vi skal flytte oss fra det ståstedet vi har, eller vokse, lære noe nytt, gjøre ting annerledes, fjerne oss eller nærme oss. Kanskje de vennene vi mister gjør valg vi ikke skal forholde oss til, annet enn å bruke den følelsen det gir oss til å gjøre bedre valg. Denne gangen og neste.

Jeg har tenkt at de kanskje velger seg vekk fra meg, men kanskje velger de seg heller til noe annet? Og kanskje er ikke valget så smart i lengden, og kanskje finner de det ut, men det er ikke vesentlig. Det vesentlige er, at gjennom kaos og uorden og motgang og vanskelige tider, så skjer det noe med oss. Noe som kan være bra, hvis vi velger å fokusere på det.

Derfor velger jeg å fokusere på de gode tingene. Alle de gode tingene i livet mitt, som skaper lys og glede og latter og fest - helt inn i den mest trivielle hverdag.

Life is good! :-)

Hvem eier sannheten

Er sannheten en absolutt størrelse helt utenfor vår tankeverden, definisjonsverden, oppfattelsesverden? Finnes det EN sannhet som vi nesten ikke kan gripe? Hvem eier sannheten? Flertallet? Den som får meg seg flertallet? Er en ting mer sant hvis hundre mennesker er enige enn hvis bare to er det?

Finnes det en sannhet utenfor flertallet som er like gyldig? Eller er det likegyldig? Er det en sannhet dersom bare ett menneske slutter seg til den?

Eier du sannheten?

tirsdag 11. januar 2011

Glede

Jeg er så glad for at det går mot lysere tider
Jeg er så glad for at det finnes leende mennesker rundt meg
Jeg er så glad for at jeg kan strekke ut armen og ta på deg hvis jeg vil
Jeg er så glad for at du har så mye glede i din verden
Jeg er så glad for at du er til
Jeg er så glad for at du er du
Jeg er så glad for at du er glad

mandag 10. januar 2011



Så kom vi gående. Stille. Rett før 
morgenregnet stoppet og seks par 
våte sko ble satt til tørk. Ingen tenkte 
noe særlig over det. At det manglet et 
par. Det hullet var stort sett fylt av 
mangel på tilstedeværelse likevel.

I den tidlige morgenen gikk vi opp bakken 
og dukket så vidt over toppen da vi ble 
stoppet av et kjempebrak. 

Bråk. 

Tordenskyer samlet seg og sank ned
over oss. Stille og mørke til å begynne
med, men det er sånn det er. 


Stille før stormen. Det var så 
stille før stormen at vi kunne høre 
bruset fra eget blod og da lydene 
endelig nådde øregangene, smalt
de tilbake fra fjellene med en styrke 

vi ikke ville tiltrodd en så liten sky.

Men det var tidligere på dagen.
Nå stod seks par sko på rad i gangen. 

Dryppende våte.
Ett par røde vandret videre oppover 
fjellet. Gjennom tåka. La bråket bak seg. 
Oppsøkte harmonien og stillheten. 
Alene.

torsdag 6. januar 2011

Love, love, love

det kysset trengte helt inn der
det er mykt og det søte pipler
og jeg prøver av hele mitt hjerte
å skjønne det som foregår
samtidig tenker jeg at det ikke
er så farlig så lenge vi har
respekt
---
kjenner gode tanker i
meg som små vanndråper
triller under genseren
nedover korsryggen der de
blander seg med
olabuksestoffet og en liten
flik av hud som blottstiller
dette jeg lærer å kjenne som
deg
---
jeg kaster ikke perler lenger
det lønner seg ikke tenker
jeg mens jeg tygger
ettertenksomt på en av dem
kjenner jeg smaken av noe
helt nytt
---
latteren din triller som bittesmå
klinkekuler mot regnvåt asfalt
og selv om luften er mettet av
vanndamp er den underlig lett
å puste i som om ti byrder er
løftet av skuldrene mine og
jeg ser at denne latteren vil
jeg ha
---

søndag 28. november 2010

Jeg er så glad

Jeg forholder meg fortsatt til den store krisen. Kjenner på at jeg har mye å være glad for. Mye å takke for.

Da jeg var liten, lærte vi å leke "Være-glad-leken". Dette er en av de tingene jeg takker moren min for idag. "Jeg er så glad for at..."

- jeg har to bein som bærer meg dit jeg vil
- vi har mat på bordet og kjærlighet til hverandre
- jeg har noen veldig gode venner som står last og brast med meg

Og så videre. Slik kan vi egentlig holde på i det uendelige. Hvis vi er så heldige å ha noe å være glad for.

Så istedenfor å sitte og være deprimert og tenke på livets mørke sider, prøver jeg å kikke litt opp og utover, se det store bildet. Og være glad for livet mitt og alt det inneholder.

Akkurat idag er jeg så glad for at jeg har verdens varmeste og tykkeste dunjakke når jeg skal ut i nordavinden og treffe en kjempegod venninne. Som står last og brast med meg.

God søndag :-)

mandag 22. november 2010

Farlige forandringer

Er du 50-årskrisa, eller??! Har det tørna helt for deg?????? Åja, du trur du er tredve igjen! Jeg hører det uuttalte "DUST!" fra hjernen til den som snakker. 

Her om dagen farget jeg håret. Og klippet det kort. Jeg gikk altså fra å være helt lys med litt rosa kinn og lange myke lokker. Til å være en rødhåra og spiky tøffing, brun etter halvannen uke i Vegas. Renset i kropp og sjel. Ny inni. Og utapå. Wanderer-jakka som jeg fikk av to gode venner sitter som støpt der jeg nettopp har mistet fire kilo. De nye bootsene kan jeg gå til månen i. De er gode og myke som skinnhansker. Turkis. Rødt. Lilla. Plomme. Grønt. Nye farger. Utapå. Og inni.

Krise? Jeg tenkte gjennom det. Krise, ja. Jeg slo det opp.

Krise kan være (en) "svært vanskelig situasjon, akutte vanskeligheter". 
Men det kan også være "avgjørende vendepunkt" (i en sykdom). 

Ja, livet mitt slik det artet seg før, var kanskje en sykdom. Innestengt fra 8 til 16 med "litt fleksitid" og en "fleksibel arbeidsgiver", en halvtime lunsj med noen hederlige unntak, 5 uker ferie, fri jul og påske... Hallo?! Jeg vil heller jobbe 60-timers uker hvis jeg får jobbe NÅR jeg vil og HVOR jeg vil!
(Og bare for å ha sagt det: arbeidsgiveren min er helt strålende! de kan jo ikke noe for at arbeidslivet er skrudd sammen som det er...).


Altså et vendepunkt. Et avgjørende sådan. Det stemmer. Jeg er ved et helt akutt vendepunkt i livet mitt. ALT forandrer seg. Jeg har sagt opp jobben. Er singel. Har solgt huset. Kjøpt leilighet. Og nå skal jeg leie ut den og reise til USA på ubestemt tid. Noen vil helt garantert kalle dette en krise i kritisk forstand, og jeg ser hvorfor. Det er fordi de ikke er meg. Fordi de ikke kjenner meg. Vet hvordan jeg tenker og føler. De vet ikke hvem jeg er.

Hvis de hadde visst hvem jeg er. Da ville de visst at denne krisa er den morsomste krisa jeg noensinne har hatt i hele mitt liv. Jeg står med helt blanke ark om litt over to måneder. jeg kan velge alt om igjen. Jeg er økonomisk, praktisk og følelsesmessig FRI! :-)

Ja. jeg veit det. Det er provoserende. Men jeg tror også det er inspirerende. For hvis jeg kan gjøre det. Kan hvem som helst gjøre det. Det gjelder bare å tenke LITT utafor boksen. LITT annerledes. Og så må man tørre å ta det aller første skrittet ut i det store intet. Dermed er mye gjort.

Lykke til! :-)

mandag 18. oktober 2010

I don't want to!

Have you been in a situation where every nerve in your body is hollering NO!!! And you still hear youself say: SURE! No problem. Well, that causes a tremendous punch to your energy system, and can cause a major damage to your core of happiness and well being. You can feel it when your energy drops. That is when you would be better off saying no.

I want to learn from small kids, stomp my foot (at least mentally) and say out loud: No! I'm not doing that. I think I am going to begin today! :-)

Have a great day all.

fredag 8. oktober 2010

Friendship

I sometimes wonder what friendship actually is. As I wonder, I realize that friendship probably has a new definition for each person you talk to about it. And it's all about preferences, your thoughts on loyalty - and also about what you know and don't know.

Intriguing.

Unconditional love


People talk about it all the time these days, at least so it seems. The highest virtue is unconditional love. We are supposed to feel it, breathe it, think it, eat it. We are thriving on it. And yet, most people don't really know what it is. I'm not sure I know what it is. When I ask people, they can't really explain it. "It's the kind of love that concurs all". Okay?

Some people call Unconditional love Real love. And maybe that is right, maybe it is the same. Other people say it's love despite of. Probably also true.

I somehow have this feeling that unconditional love is about something that is greater than me, above me, yet surrounding me and also residing inside of me. Something I am not only capable of, but also something that is natural to me. Not something I have to strive to achieve.

Yes, I believe unconditional love belongs to The Divine, God, Higher Power, The Spirit - whatever you choose to call it. For that matter, it also has to do with me, because I am part of this "Over-conscious". So as long as I can be surrounded by it, and part of it, I also have to be capable of it. So what does it require?

Willingness? A sharp mind? A great spirit? Truth? Authenticity? Or does it simply require an open heart? 


I'll go with the open heart - as a starter.



fredag 1. oktober 2010

Frihet

Å bare være. Meg. Helt og holdent. Alene. Ensomheten fungerer. Akkurat sånn. Så kommer tvilen inn og ingenting synes som igår. Jeg puster. Er. Tenker ikke lenger på om jeg er slik eller sånn. Er. Bare. Det er jo ikke hver dag det er mulig.

onsdag 29. september 2010

ROAD TRIP

I am preparing for a road trip.

Nope, I do not know where I am going or what I will be seeing. I just know that I will, as Nadine Starr says, "burn more gasoline", literally speaking.


I want to go on a road trip around the united states, exploring everything, maybe even creating a project. I might just do that.


When this was still just a dream, and I would talk about it, people would ask if they could come. Even more people believed I was crazy. Maybe so, however, why wait? Why wait till retirement, and risk dying because my vibration is so low and my body so sick that I can't do what I want to do anyway?
  Why not just make it a reality and see where it brings me? So I am planning....

I'll be leaving in a few months.

You can't come. But if you make a trip of your own, we can meet here and there :-)

tirsdag 21. september 2010

Moments

    “If I had my life to live over, I’d try to make more mistakes next time. I would relax, I would limber up, I’d be sillier than I have been on this trip. I would take fewer things seriously. I would be less hygienic. I would take more chances. I would take more trips. I would climb more mountains, swim more rivers, and watch more sunsets. I would burn more gasoline. I would eat more ice cream and less beans. I would have more actual troubles and fewer imaginary ones.

    You see, I’m one of those people who lives sensibly and sanely hour after hour, day after day. Oh, I’ve had my moments and if I had my life to live over, I’d have more of them. In fact, I’d have nothing else. Just moments, one after another, instead of living so many years ahead each day. I’ve been one of those people who never goes anywhere without a thermometer, a hot water bottle, a rain coat and a parachute. If I had my life to live over, I’d go places and do things and travel lighter than I have.

    If I had my life to live over I would start barefoot earlier in the spring & stay that way later in the fall. I would play hooky more. I wouldn’t make such good grades, except by accident. I’d ride more merry-go-rounds. I’d pick more daisies.”

    -Nadine Starr



Every time I read this poem, it makes me think. One of my greatest fears in life, is to sit as a 65 year old, regretting all the things I didn't do. It really scares me, to the extent where I can't handle doing whatever it is I am doing anymore. 

It's just that I wish I could just do it. That my mind, body and soul would remember this in every cell, and just do whatever it is I want to do without hesitation. No cords. No strings attached. Nothing holding me back - not even inside of me.

I am getting there.
Are you?

onsdag 15. september 2010

Morsomt - eller bare tragisk?

Fikk denne meldingen i mailboksen min idag. Den føyer seg inn i en lang lang rekke tilsvarende mails. Og jeg lurer. Er det bare spam? Eller går noen på det, er det en organisasjon bak? Jeg lurer. I mellomtiden måtte jeg le, for i all sin roboterte oversettelse er den virkelig festlig:

Hallo.
Mitt navn Vera. Jeg er 26 y.o.. Jeg bor i byen Samara, det ca 750 km fra Moskva. Jeg sett kunngj?ringen at det er slik mulighet til ? f? forholdet med mannen p? internett. Det var veldig nysgjerrig av meg, har jeg fylt igjen, og n? f?r jeg vente p? menn som blir kjent med meg.
Jeg er den typen kvinner. Jeg bor sammen med min mamma og veldig mye jeg ikke har manns oppmerksomhet.
Jeg vil s?ke menn for familien skaperverk.Hvis du er interessert i meg, vil jeg fortelle deg mer om meg selv.
Hvis det er interessant for deg, kan du svare meg p? min e: verasokolova35@yahoo.co.ukk Jeg sender deg mine bilder. Det vil v?re veldig bra hvis du svarer meg.
Kisssss Vera.

Den jeg fikk for noen uker siden var forøvrig enda festligere. Det var en mail med reklame for Viagra, og i subjectfeltet stod det med store bokstaver: GET READY FOR SEX IN 15 MINUTES!

Jeg venter fortsatt.....

Sjalusi

to navn sammen og delt
helt på midten eller nesten
og plutselig er det flere
nærmest tilfeldig satt på
linje bare bundet sammen
av et og

skulle vært langt kortere
og inni brenner dette nye
som en ild som lammer
armer og bein krøller seg
inntil og beskytter inntil
et langtrukkent sukk
strømmer gjennom og tenker
at det er ihvertfall noe jeg
slipper

prøver å se gjennom flammene
som slikker hjertet der det er
aller mest tynt og sårbart
kjenner jeg at det også er
tynt nok til å slippe gjennom
noe annet som blafrer på
baksiden

jeg tror det er frihet

tirsdag 14. september 2010

Langt borte

forbi og langt borte vinker
du helt ensomt med den ene
hånden fanger du
oppmerksomheten min men
for seint innser jeg at dette
bare kan få ett utfall og
dermed oppløses du i
horisonten som ikke lenger
synes så langt borte

helt fotografisk og med et lite
hint av sølv fremdeles lengter
jeg etter de varme favntakene
langt under dyna tenker jeg
oss og helt uten baktanker
skyver jeg meg nærmere bare
litt

Kjerringprat og paranoia

Du, har du hørt..? Og vet du hva? Ja, dette er helt hysterisk, altså.  Først så sa hun.. og deretter, og så, og vet du hva? Og går det an da??? Ja, hun... 

Og så snur vi oss rundt og ringer den neste. 
Vet du hva???!!! Dette kommer du ikke til å tro og du må ikke si til henne at, for da kommer hun til å lage et helvete for meg. Hun er gal. Du skjønner det ikke du. Men hun har kapasitet til å gjøre det utroligste. Dessuten har hun mektige venner. Du aner rett og slett ikke hva hun er istand til.

Mulig det. At jeg ikke vet noe særlig. For jeg er ikke vant til å kommunisere på den måten. Er det sånn vi er jenter?

Javel. 
Men jeg vil ikke være med på det. Det er ikke sånn jeg vil leve livet mitt. Så til alle dere som liker denne formen for kommunikasjon: sorry, men jeg slår opp med dere. Fra og med NUH! 

onsdag 8. september 2010

Rognebæra vet


Når det er mye rognebær blir det lite snø. Rognebæra kan ikke bære to store bører på ett år. Sa kjerringrådet. Så jeg skred til verket og begynte å skrive i kalenderen.

2007
Lite rognebær. Huff.. det kommer til å bli mye snø, tenkte jeg da. Jeg grudde meg. Jeg hater snø, og snømåking enda mer. Men snøen uteble. Frosten kom, skøyteisen kom. Kulda snek seg inn overalt. Men ingen snø. Det ble februar før snøen falt. Jeg måkte. To ganger. I mars kom våren, og vinteren var over. Det ble med de to snøfallene. Rognebæra løy.

2008
Rognebærtrærne hang tunge ned mot bakken overdynget av store klaser med intenst oransje bær. Jippi! Lite snø, tenkte jeg. FEIL! Det begynte å snø i slutten av oktober. I november var hagen fullstendig ufremkommelig, og i desember lurte vi på hvor vi skulle gjøre av all snøen. Overarmene økte i omfang med flere centimeter i løpet av vinteren og den murrende ryggen ble så sterk at murringen forsvant. Måkingens gode side, med andre ord.

2009
MYE rognebær. Snøen lavet ned i bøtter og spann. Det ene snøværet ble avløst av det neste, og denne vinteren lærte jeg meg kakaoens og bokens gleder. Ullteppe ble kjøpt inn. Parafinkamin ble installert. Og allerede før snøen kom, bestemte jeg meg for hvordan jeg skulle måke for å få et flott inngangsparti.

Nå tror dere sikkert at jeg skal si at alle disse forberedelsene var til ingen nytte. Men neida, det skal jeg ikke si. Visst var de nyttige. Snøen formelig datt ned hele vinteren. Jeg likte ikke snøen noe bedre dette året, men det ble ihvertfall en langt hyggeligere vinter enn den forrige.

I år var det nesten ingen rognebær. Nå vil det vise seg om mye eller lite rognebær har noe som helst å si. Men ifølge min erfaring - og derpå følgende nye teori - skal det altså nærmest ikke snæ i år i det hele tatt. 

Men det blir det være det blir, og kommer det vanvittige mengder snø også i år, er jeg forberedt og bevæpnet med kakao, bøker og ullteppe.

Uansett er myten om rognebæra da endelig bekreftet eller avkreftet for meg.

fredag 3. september 2010

Stå på rødt - vente på grønt


Idag skal jeg gjøre det annerledes. Idag skal jeg slutte å stå ved fortauskanten, stirre på den grønne mannen mens jeg venter på rødt lys. 

Ah.. der kom det røde lyset på. Da slapp jeg å gå. Kunne vente enda litt til. Så her står jeg. Foran en gate der det grønne lyset er tent, alle går. Jeg står.

Jeg ønsker forandring i livet mitt. Jeg vil ha forandring så sterkt at tårene spretter, og jeg kjenner at det er helt umulig å fortsette i samme sporet. Tydeligvis ikke umulig nok. Sporet ligger der godt oppgått. Jeg føler meg som onkel Skrue der jeg traver i ring og grøfta blir dypere og dypere - og vanskeligere å klatre opp av. 

Rødt lys. Grønt. Jeg får en dytt. Av et menneske jeg knapt kjenner. En  dytt i ryggen, og bang! der står jeg midt i gata, og nå må jeg velge om jeg skal gå over eller tilbake?! Hvis jeg ikke velger kan jeg dø. 

Jeg innser at det kanskje er tilfellet i alle sammenhenger der man velger å ikke velge. Og var det ikke det jeg ikke gjorde da jeg stod der og ventet. Rødt. Grønt. 

Jeg bestemmer meg. Tar et valg. Idet foten min treffer fortauet på den andre siden innser jeg at forandringen allerede har skjedd. 

Jeg er ny. Verden er ny. Jeg gjør tingene på en annen måte. Ikke slik jeg gjorde det på den andre siden der jeg stort sett ventet. Jeg vender ryggen til det røde lyset. Setter et bein foran det andre. Og går.

søndag 29. august 2010

Network

I have been surfing the net today in order to find websites about networks and how to build a network. I was surprised to see how well people articulate the necessity of a well organized network.  I was also highly disappointed about the fact that everybody is writing about the exact same thing: how the network can be used for personal gain.


"Useful for network success."
"Networking is about sharing knowledge,  show generosity and build confidence in others ".
"The goal of all these networks is to create results and reach goals through helping and receiving help from others."

I could not agree more, but there is one thing that constantly amazes me. No one says a word about how networking can be of value to others.

I'm not attacking those who work with networking this way. They say something very important about networking for each individual,  and about how each individual can build networks for personal and career building reasons.  I don’t mean that these types of networks are useless, and I don’t doubt that some people function much better both at work and in their private lives when they have good networks. It is essential and I totally agree that success is a lot easier to achieve when the network is strong and reliable.

However:  what about the “unselfish” networks? What about the kind of networks Marian Rui Slettebakken is so concerned about? The network being built on small talk according to the Americans? Are they of no value just because it's done the American way and based on small talk? Or could this kind of "superficial" network mean something to someone after all?

A friend of mine phoned me completely desperate and asked if I knew a computer geek who could come very quickly. It was Sunday, and her internet was down. She was dependent of her  network to be able to perform a specific job with deadline on Monday morning. Yep. My smalltalk had actually lead me to a total computer geek. I called and asked if he could do a job even though it was Sunday. He went to see her within the hour "for me," and fixed my friend's internet.

The important thing with the "superficial" networks is not to gain anything directly, but to put the right people in connection with each other. There is written very little about these networks, or the poeple who build these kinds of networks.  

Are you a natural born networker who easily connects other people? Go ahead. Do it. The world needs networkers who want to do this without having their ego or career boosted or get to know “the right” people.  

In this type of networking quantity is as important as quality - and quality is definitely an important factor.

In other words, I would not have called the geek if I did not know that he was really good.

torsdag 26. august 2010

Hjerteprosjekt

Broken heart






















kaldere og mer krystallisert enn
noensinne kjennes den glassharde
overflaten mot fingertuppene som
ikke lenger er helt hjemme der

colder and more crystallized than 
ever feeling the glass hard surface
to my fingertips that are no longer
quite home there

i grabbed a handful of sounds
that fell and created new patterns
from the air they were floating 
through with dust and light some 
dark some blue each of them 
carrying a message i am putting
in place with one too many which 
does not fit 
i threw them back up
in the air and they all landed 
except for one

torsdag 19. august 2010

Et virkelig forhold i fantasien?

Vil så gjerne gjøre noe med den mangelen på nærhet som blir så påtrengende at jeg ikke greier å vikle meg ut av den. Istedenfor vikler jeg meg inn slik at jeg ikke vet at det er jeg selv som tviholder på den. Jeg sårer meg selv, og andre. Jeg tenker at den virkeligheten jeg skaper sammen med denne andre kanskje er fundert på feil grunnlag. At jeg må løsrive meg og skape min egen virkelighet.

Det tenkte jeg helt til en dame jeg ikke kjenner fortalte meg at forhold er et produkt av vår fantasi. Boing!  Provoserende!

For det er utrolig provoserende å få høre at de forholdene du har vært i bare er et produkt av din fantasi - eller snarere, følelsene du har hatt til et spesielt menneske er et produkt av egne tanker. Av det å ville ha et forhold til det mennesket. Som like gjerne kunne vært en annen. Fordi forholdet finnes i ditt eget hode. Punktum.

I det lyset er mangelen på nærhet ikke påtrengende, fordi den finnes ikke. I beste fall kan den omdefineres. Sånn *knips*. Omdefinert! Og følelser finnes ikke, med mindre de er knyttet til egen fantasi. Så kan vi da omdefinere behovene våre også? Er det ingen vits å se etter noe bestemt hos et annet menneske? Det spiller ingen rolle hvem vi er sammen med, fordi forholdet bare har blitt til i egen fantasi? 

Jeg har betydelige problemer med dette. Samtidig er det en tanke jeg finner uhyre interessant. Provoserende i all sin frekkhet. Det er rett og slett en tanke å undersøke, analysere og forsøke å forklare. På så mange mulige måter jeg klarer å tenke ut.


Alder - bare et tall?

Alder er bare et tall. Alder betyr ingenting. Du er så gammel som du føler deg.

Alle disse utsagnene kan være sanne. Men er de nødvendigvis det?
Er alder bare et tall? Eller sier alder noe om interesser, preferanser og muligheter? Betyr virkelig ikke alder noe? Betyr det virkelig ingenting om jeg er tjue eller femti? 

Og tilslutt: er jeg virkelig ikke eldre enn jeg føler meg?

Igår var jeg hos fysioterapeuten. Der er jeg en gang i uka, fordi jeg har en forkalkning i skulderen. Hva kommer det av, spurte jeg. Tja.. han dro på det. Det er jo en slags slitasjeskade, sa han tilslutt. Alder, altså, sa jeg. Jo, han måtte innrømme at det var det. Det er en skade som oppstår og utvikler seg langsomt, og blir verre med alderen. Så uansett om jeg akkurat da følte meg som tjue til sinns, hadde altså alderen innhentet meg med tredve år og ubønnhørlig minnet den meg om at jeg faktisk er ganske mye eldre enn jeg føler meg.

Og så er det dette med tyngde. Og da snakker jeg IKKE om vekt, selv om jeg sikkert kunne gjøre det også. Men altså, den typen tyngde som kommer med - nettopp - alder. Og visdom. Det faktum at jeg gjennom erfaring vet visse ting på forhånd uten å måtte prøve det først. At jeg har erfaring som kan overføres fra ting jeg kan noe om, til ting jeg ikke kan noe om, så jeg skal slippe å gjøre tilsvarende feil mange ganger. Altså: erfaring. Som kommer med levd liv. 

Men så hender det at jeg gjør samme feilen om igjen og om igjen likevel.  Så jeg er kanskje ikke så gammel og vis som jeg ønsker å tro likevel. Og det levde livet mitt er kanskje ikke så fullt av erfaringer som jeg liker å tro. Og kanskje har jeg ikke tyngde, kanskje er jeg bare irriterende fordi jeg vet ting som de yngre egentlig bare har lyst til å gå ut og oppleve selv og slippe å høre meg si noe om.

Samtidig er det deilig med en viss alder. For da kan jeg helt utvungent sitter her og innrømme sånne ting helt uten å skamme meg. Helt uten å tenke på at det sitter unge mennesker nå og leser dette og tenker "herregud for en kjerring!" 

For jeg er gammel nok til å ikke bry meg døyten om akkurat det.
Dessuten LIKER jeg alderen min! :-)

Men det jeg sitter her og lurer på sånn helt på tampen, det er om det i det hele tatt spiller noen rolle. Kanskje mener jeg idag at "alder er likegyldig" og imorgen tenker jeg at jeg er så gammel som jeg føler meg (og mener da selvsagt UNG), mens om en uke føler jeg meg kanskje gammel og klok og veldig klar for å gi gode råd til meg selv og andre.

Alder er kanskje akkurat det enhver bestemmer for seg selv at det skal være? Her og nå?



mandag 16. august 2010

Forlike seg

Har du noen gang forliket deg? Spørsmålet kom fra en gutt i nabolaget da vi satt på en benk i parken og kikket utover byen. Jeg så sikkert litt rar ut, men han ga seg ikke så lett. Har du noen gang forliket deg? Jeg tenkte på alle de gangen jeg har inngått kompromisser og de gangene saker jeg har hatt ikke har endt i forliksrådet, men han fortsatte. Jeg mener... det er så mange som forelsker seg. Men jeg har ikke noen kjæreste, jeg har bare venner. Og dem LIKER jeg! Han så påståelig ut, og det gikk plutselig opp for meg hva han egentlig mente. Jeg tenkte over begrepet en stund, og fant ut at det egentlig ikke var et dumt begrep.


Noen venner betyr så mye mer enn andre. Noen er man rett og slett forliket i. De betyr så mye at de nesten er viktigere enn kjæresten. Hvis de flytter eller man glir fra hverandre eller krangler så heftig at vennskapet går i stykker, da føles det rett og slett som et tap av en kjæreste. Selv om man altså ikke har noe romantisk forhold til dette mennesket.


Noen ganger går en forelskelse over i en forlikelse. Og i motsetning til forelskelsen, kan forlikelsen vare evig. Jeg kjenner ihvertfall ingen som har vært evig forelsket. Forliket, derimot...


Om det er en av samme eller motsatt kjønn spiller ingen rolle. Det er forlikelsen som er viktig, følelsene som er forbundet med det, som betyr noe. 


Jeg har faktisk forelsket meg oftere enn jeg har forliket meg. Men det har skjedd noen ganger. Jeg bærer de menneskene med meg i hjertet overalt, hele tiden. De slipper ikke taket i meg om de er på andre siden av kloden eller om vi ikke snakker sammen på flere år. En forlikelse blekner ikke på samme måte som en forelskelse. Kanskje fordi en forelskelse går over i kjærlighet - eller ikkeno...? Mens en forlikelse er seg selv nok, på et vis, og trenger ingen forlengelse?


Jeg må stikke, hørte jeg plutselig ved siden av meg, og oppdaget at jeg hadde tenkt så hardt på dette at jeg hadde glemt å lukke munnen. Han stirret på meg. Så lo han - og løp.