Hjerteprosjekt

raspende mot kinnet som rustne skjeggstubber klemmer
jeg tunga inn i sprekkene der jeg kommer til tegner jeg
rett på kroppen og tenker på at noen typer kjærlighet
ruster ikke

Idiotisk sted for en ku

Dette er ikke alvorlig ment, men peker snarere til en rebus jeg fikk i et selskap som barn. "Idiotisk sted for en ku" er "Dombås". Og dette sitter jeg her midt i arbeidstida og tenker på. Å settes i bås. Å tenke seg selv inn i en bås. Å definere seg selv.

Er dette virkelig noe vi gjør en gang for alle? Og hva er det egentlig å definere seg selv? "Det er helt greit at du definerer deg slik", fikk jeg høre fra en venninne da jeg fortalte henne hvem jeg egentlig er. rettere sagt: fortalte henne om en DEL av hvem jeg egentlig er. Men noe skurret i meg på et vis da hun sa det. Definere? Meg selv? Definere hva da?

Jeg vil ikke at noen andre skal definere meg. Og i det øyeblikket jeg har definert meg selv og sagt det høyt så er det nettopp det de gjør: de definerer meg slik jeg har definert meg selv for dem. Og det er jo logisk. Likevel liker jeg det ikke. Det er så fastlåst.

Hvis jeg definerer meg som lesbisk, er det DET bildet alle får av meg i hodet sitt. To jenter. hånd i hånd. Regnbueflagg og Skeive dager. Pils, kort hår, tatoveringer og joggesko under slitte jeans og singlet. Definert!

Så langt er alt vel og bra. Men hva skjer den dagen jeg plutselig udefinerer meg?

En annen venninne har vært "lesbisk hele sitt liv", men falt plutselig for en mann. Ikke en hvilken som helst mann. Han var rik, mektig - og fra et helt annet land, med annen religion, annet kvinnesyn, andre lover og regler for hva som er og ikke er tillatt. Og han var nesten femten år eldre enn henne. På toppen av dette la han ikke skjul på at han allerde hadde fire koner, men ønsket seg en til. Hvem reagerte sterkest på det? Jo, det lesbiske samfunnet hun hadde vært en del av. Som om hun ved å tenke annerledes plutselig ble en fiende av dette samfunnet. Vi som er så opptatt av å bli akseptert, vi var de som hadde vondest for å akseptere hennes valg. Fordi hun omdefinerte seg og gjorde og tenke annerledes enn vi var vant til. For alt det som ikke er som det var – det er skummelt og truende.

Folk som slutter å røyke, er truende for røykere som ikke kan eller vil slutte. De blir en slags forrædere. De går imot flokken, og det gjør man ikke ustraffet. Resultatet er utestengelse. Sånn er det bare. Folk som slanker seg er truende for andre overvektige som ikke kan eller vil slanke seg.

Så der har vi båsene.

Røykere/ikke-røykere.
Feite/slanke.
Heterofile.Homofile. Bifile. Aseksuelle. Transkjønnete.

Hvorfor kan det ikke være sånn at det man til enhver tid sier kan være det gjeldende? Hvorfor må den båsen jeg sitter i idag være den samme som den jeg sitter i imorgen? Er det for at omverdenen skal føle seg trygg?

Alle vet jo at folk alltid setter seg på de samme plassene som de alltid har sittet. Inntil noen plutselig finner ut at nå skal alle være fleksible og lære seg å flytte rundt og snakke med andre mennesker. Derfor blir de tvangsplassert på andre steder enn den trygge plasen de alltid har sittet på. Men hvis noen skifter fra en bås til en annen? Nei, vet du hva! Det skal alle ha seg frabedt.

Hvilken bås sitter du i?
Eller er du så smart at du sitter i flere?

Eneboer.. einstøing?

Jeg er aleine igjen. I fire hele dager skal jeg tasse rundt, styre tida mi sjøl. Ikke please noen. Ikke snakke med noen hvis jeg ikke vil. Sove når jeg er trøtt. Spise når jeg er sulten. Gå ut hvis jeg vil eller la det være.

Jeg har stirret i taket. Tenkte mange rare tanker. Lest. Ryddet. Spist sjokolade til frokost.- I senga. Med en diger kaffekopp. Jeg har dusjet midt på natta og sovet midt på dagen. Latt være å se OL. Ikke heiet på Norge. Lest 7 forskjellige aviser. Klippet negler. Og nå gjør jeg absolutt INGENTING. Og det er ingen her til å fortelle meg at jeg skal suge inn den norske, dårlige samvittigheten over å ikke gå ut i den "vakre vintersnøen" eller vaske opp før jeg går og koser meg. Niks. Jeg kan gjøre hva JEG vil. Og selv om jeg kan det sammen med kjæresten også, så er det noe eget med å være alene. Savne henne litt. Tenke på hvor fint det er når vi er to. Til å gjøre hva VI vil.

En helg nå om ikke så lenge skal vi det. Ikke ha noen avtaler, bare gjøre som vi vil. Fra torsdag kveld til mandag morgen. DIGG!

Plutselig ro i sjelen

Sjelelig reparasjon kan ikke skje fort, er manges filosofi. Terapi og årelang bla bla bla er det eneste saliggjørende, og en innsikt som går fra 0 - 100 på tre sekunder tror vi ikke på. Det er "farlig" å tro at man kan reparere noe på 1-2-3 som har pågått i årevis. Men hvorfor tror vi det?

Dersom et menneske har funnet nøkkelen til ro i sjelen og det skjedde veldig fort, så tenker vi ofte at dette er for godt til å være sant. Dette mennesket har sikkert bare lullet seg inn i en kokong og nekter å se verden som den virkelig er. De er sikekrt litt barnslige. De har definitivt mistet bakkekontakten. Dette vet vi, fordi vi sliter selv og har gjort det så lenge. Men hva om det finnes andre måter å finne løsningene på? Er en løsning nødvendigvis dårlig om den kommer på sekundet? Er en transaksjon nødvendigvis mangefull fordi den skjer på noen minutter? Er alle impulskjøp dårlige kjøp?

Jeg tror at den sannheten som treffer ryggmargen er den som virker fortest. I det øyeblikket den treffer det punktet der du har innsikt og handlekraft, da inntrer det en forandring. Du kan gå i terapi i syv år og forsøke å forstå den, eller du kan begynne å bruke den til noe med en gang og forstå gjennom å oppleve den.

Jeg fikset et utrolig vanskelig forhold på fem minutter. Det tok meg nesten 18 år å komme dit. Ja, nikker du nå. Så lang tid kan det ta fra problem til løsning. Noen beskyldte meg for ikke å være løsningsorientert, noen beskyldte meg for å være problemorientert. Det handlet ikke om noen av delene.

Jeg fikk vite at det var en veldig enkel løsning på problemet jeg hadde slitt med så lenge. Jeg prøvde det og det virket. Så enkelt var det. Det tok fem minutter. Hadde noen fortalt meg at jeg kunne gjøre dette 18 år tidligere ville det ikke tatt 18 år og fem minutter. Det ville tatt fem minutter. Punktum.

Hva jeg gjorde? Jeg endret måten min å tenke på. Fra å tro at jeg måtte underkaste meg en bestemt mening til å følge mitt eget hjerte.

Det enkleste er ofte det beste. Og langt mindre energikrevende :-)

ALEINE

Vi tror vi er sammen. Og ingen av oss kjenner på denne ensomme, øde flekken som heter ALEINE. Helt inntullet i oppfatningen om at vi har noe felles, kommuniserer, tenker mange av de samme tankene. Oppslukte av selve ideen om et 'vi', en skulder å gråte på, en favn å krype inn i, en hånd å holde i.

Det er en illusjon. Joda. Hånden er der. Lenge. Helt til du virkelig trenger den. Skulderen. Stø som fjell og helt tørr. Favnen god og varm og trygg så lenge du betrakter den på avstand.

Ikke treng den. Ike tenk på det. Den dagen du trenger den er den vekk. Den dagen du ønsker den mer enn noe annet, er ditt ønske påtrengende, og du får det ikke oppfylt likevel.

Glem det.
Du er ALEINE.
Det er ALEINE du er.

Kjerringer og ungdommen nå til dags

"Ungdommen nå til dags er så uhøflige! De lærer ikke folkeskikk lenger, det var HELT annerledes da VI var unge!" Jeg kikker over kanten av avisa for å se hvem som snakker. Dama jeg får øye på kan ikke være stort eldre enn meg. Og dersom hun selv har barn, må de være et sted mellom 15 og 25. Hun må ha særdeles dårlig hukommelse. Vi var fæle. Vi stod ved kiosken og slang dritt etter "gamle kjerringer", som den gangen må ha vært omtrent så gamle som vi er nå. Vi rappa på supern og reiste oss ikke for eldre på bussen. "Når vi blir gamle må vi stå", sa vi. Som om det rettferdiggjorde den uforskammede oppførselen vår.

Jeg synes "ungdommen nå til dags" er høflige, jeg. Høflige, bevisste, tenkende, oppegående mennesker med sans for humor. Dessuten har de fleste av dem stil. De sminker seg pent. Ihvertfall jentene. Har hele, rene og pene klær. Hilser, hjelper når det trengs osv osv. OK, mange av dem har ikke lært å si takk. Men det er det sannelig mange på vår alder som heller ikke har lært. Og hvem lærer ungdommene av? OSS!

Jeg måtte le, da. Den kvelden vi satt på bussen. På nest bakerste sete blant fjortisene. En av jentene på setet bak oss bøyde seg fram og sa: "God kveld, unge damer, har dere en hyggelig busstur?" Lattermildt forsikret vi at DET hadde vi. Hun snakket litt til med oss, mens bråket litt lengre fram i bussen tiltok. Tilslutt brølte hun framover: "Hold kjeft 'a! Det er eldre mennesker bak her!"

DA lo vi. Og siden har jeg igrunnen tenkt på meg selv som en "gammal kjerring" med stor humor.

O

Jeg reiste panseret. Smelte det opp foran meg med den metalliske lyden vi kjenner du og jeg.

Druknet deg i ord fra en uuttømmelig brønn av hudstykker og blod.
Jeg ville ødelegge mest mulig, og det ga meg makt.
Du tok i mot, tilsynelatende ugjennomtrengelig, og mellom oss falt ordene som klinkekuler på asfalt en lekende sommerdag.
Til en av oss, eller begge stod der nakne uten ord og kjempet en stille kamp for å komme ut av det med hodet i behold.
Vi skrek oss gjennom de svarte hullene.

Utenfor ventet ulven. Ansiktsløs.
Uten synlige kroppsdeler.
Ventende med åpen kjeft. Klar til hugg ved hver liten bevegelse innen skuddhold.

Helt vindstille. Ikke en fugl på vingene. Humlene ligger flatt i gresset og venter. Verden holder pusten og skjærer overflaten som en skarp kniv.

Ordene mellom oss blir flere.

Tomme rom

Jeg sitter og ser gjennom forskjellige yndlingssitater og lurer alltid på hvorfor Jack Kerouac's "On the road" appellerer så voldsomt til meg. Et sitat fra boken - kanskje det mest kjente sitatet - går slik:

But then they danced down the street like dingledodies, and I shambled after as I've been doing all my life after people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn, like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes "Awww!"
--Jack Kerouac (1957), quoted from On the Road

Kanskje er det sånn det er, da, for noen av oss? Denne magnetiske kraften av det svarte, ukjente, de rare, de som ikke hører hjemme, som trekker meg til seg så hardt at jeg kan kjenne den. Kraften. Fordi jeg er en av dem? En av dem som ikke er noen blant noen? En av de rare, de med krokete fingre, rare neser, underlige tanker og et merkelig, skjeivt syn på tilværelsen? Synes hvem? Vi selv? Eller ønsker vi å være den interessante? den alle sier "awww" til.. den alle ser på, beundrer? Ønsker jeg det? Jeg vet ikke, og egentlig gir jeg blaffen. Jeg liker det svarte.. det er tiltrekkende. Men resten er egentlig uinteressant. Eller er det ikke....?

"Time stops. He's filling empty space with the substance of our lives, confessions of his bellybutton strain, remembrance of ideas, rehashes of old blowing. He has to blow across bridges and come back and do it with such infinite feeling soul-exploratory for the tune of the moment that everybody knows it's not the tune that counts, but 'IT--' "
--Jack Kerouac (1957), quoted from On the Road

Tenk om tiden kunne stoppe opp nok til å fylle de tomme rommene med substans.... Vi venter alltid på noe bedre, ikke sant? Vi venter på at barna våre skal gå, få tenner, si de første ordene, vi venter på at noen skal komme eller gå, vi venter på så mange ting, og når vi har ventet ferdig, da skal livet komme. Og vi innser ikke at livet går. Alle disse timene med venting ER livet. Gi meg noen tomme rom?

Ord ord ord ..

Strukturer, kjappe løsninger og logikk er ut. Uorden og kaos råder. Tilsynelatende. Men under hersker mål og mening, den 6 eller 7 sans. Det er den sansen vi rører teksten med. Det er skriften. Det er meningen inni ordene. Det er det motsatte av Hamlet’s ord ord ord, det er en ukanonisering av Hamlets maskin. Det er en interteatraliseringsprosess som skjer ved at man trykker på teksten. Da skjer det. Noe.

Det har blitt moderne med overstrykninger, for å vise det som er igjen av den forvunne teksten som har rent av siden før blekket tørket. Det er en slags selvfølgelighet at det som er strøket over, det finnes. Ikke.

Som når gutta pisser i snøen og hvisker jeg elsker deg med gul skrift. Når kjærligheten har gått over i en uendelig kjedsomhet. Skriften smelter da. Ingen husket å avfotografere den, og den renner vekk i en gulbrun bekk, blandet med rustvann fra en gammel vanntank som ligger slengt oppi lia. Jeg elsker deg blobb blobb blobb.

Det er sånn det er. Når en tekst er umulig å forstå. Da griper man ikke lenger til strukturer og logikk. Man aksepterer at den er umulig å forstå. Det er greit det. Som når to stykker krangler og man blir enige om å være uenige. Teksten og jeg blir altså stilltiende enige om ikke å forstå hverandre, og det er helt greit. Det er da vi kan kommunisere helt ulogisk og kanskje kommer vi fram til et resultat vi kan kommunisere. Kanskje ikke.

Jeg er en ordfrik. Men det har du sikkert allerede skjønt. Med andre ord kommer denne siden stort sett til å innehlde ord ord ord ..