Vi tror vi er sammen. Og ingen av oss kjenner på denne ensomme, øde flekken som heter ALEINE. Helt inntullet i oppfatningen om at vi har noe felles, kommuniserer, tenker mange av de samme tankene. Oppslukte av selve ideen om et 'vi', en skulder å gråte på, en favn å krype inn i, en hånd å holde i.
Det er en illusjon. Joda. Hånden er der. Lenge. Helt til du virkelig trenger den. Skulderen. Stø som fjell og helt tørr. Favnen god og varm og trygg så lenge du betrakter den på avstand.
Ikke treng den. Ike tenk på det. Den dagen du trenger den er den vekk. Den dagen du ønsker den mer enn noe annet, er ditt ønske påtrengende, og du får det ikke oppfylt likevel.
Glem det.
Du er ALEINE.
Det er ALEINE du er.
