O

Jeg reiste panseret. Smelte det opp foran meg med den metalliske lyden vi kjenner du og jeg.

Druknet deg i ord fra en uuttømmelig brønn av hudstykker og blod.
Jeg ville ødelegge mest mulig, og det ga meg makt.
Du tok i mot, tilsynelatende ugjennomtrengelig, og mellom oss falt ordene som klinkekuler på asfalt en lekende sommerdag.
Til en av oss, eller begge stod der nakne uten ord og kjempet en stille kamp for å komme ut av det med hodet i behold.
Vi skrek oss gjennom de svarte hullene.

Utenfor ventet ulven. Ansiktsløs.
Uten synlige kroppsdeler.
Ventende med åpen kjeft. Klar til hugg ved hver liten bevegelse innen skuddhold.

Helt vindstille. Ikke en fugl på vingene. Humlene ligger flatt i gresset og venter. Verden holder pusten og skjærer overflaten som en skarp kniv.

Ordene mellom oss blir flere.

Tomme rom

Jeg sitter og ser gjennom forskjellige yndlingssitater og lurer alltid på hvorfor Jack Kerouac's "On the road" appellerer så voldsomt til meg. Et sitat fra boken - kanskje det mest kjente sitatet - går slik:

But then they danced down the street like dingledodies, and I shambled after as I've been doing all my life after people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn, like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes "Awww!"
--Jack Kerouac (1957), quoted from On the Road

Kanskje er det sånn det er, da, for noen av oss? Denne magnetiske kraften av det svarte, ukjente, de rare, de som ikke hører hjemme, som trekker meg til seg så hardt at jeg kan kjenne den. Kraften. Fordi jeg er en av dem? En av dem som ikke er noen blant noen? En av de rare, de med krokete fingre, rare neser, underlige tanker og et merkelig, skjeivt syn på tilværelsen? Synes hvem? Vi selv? Eller ønsker vi å være den interessante? den alle sier "awww" til.. den alle ser på, beundrer? Ønsker jeg det? Jeg vet ikke, og egentlig gir jeg blaffen. Jeg liker det svarte.. det er tiltrekkende. Men resten er egentlig uinteressant. Eller er det ikke....?

"Time stops. He's filling empty space with the substance of our lives, confessions of his bellybutton strain, remembrance of ideas, rehashes of old blowing. He has to blow across bridges and come back and do it with such infinite feeling soul-exploratory for the tune of the moment that everybody knows it's not the tune that counts, but 'IT--' "
--Jack Kerouac (1957), quoted from On the Road

Tenk om tiden kunne stoppe opp nok til å fylle de tomme rommene med substans.... Vi venter alltid på noe bedre, ikke sant? Vi venter på at barna våre skal gå, få tenner, si de første ordene, vi venter på at noen skal komme eller gå, vi venter på så mange ting, og når vi har ventet ferdig, da skal livet komme. Og vi innser ikke at livet går. Alle disse timene med venting ER livet. Gi meg noen tomme rom?

Ord ord ord ..

Strukturer, kjappe løsninger og logikk er ut. Uorden og kaos råder. Tilsynelatende. Men under hersker mål og mening, den 6 eller 7 sans. Det er den sansen vi rører teksten med. Det er skriften. Det er meningen inni ordene. Det er det motsatte av Hamlet’s ord ord ord, det er en ukanonisering av Hamlets maskin. Det er en interteatraliseringsprosess som skjer ved at man trykker på teksten. Da skjer det. Noe.

Det har blitt moderne med overstrykninger, for å vise det som er igjen av den forvunne teksten som har rent av siden før blekket tørket. Det er en slags selvfølgelighet at det som er strøket over, det finnes. Ikke.

Som når gutta pisser i snøen og hvisker jeg elsker deg med gul skrift. Når kjærligheten har gått over i en uendelig kjedsomhet. Skriften smelter da. Ingen husket å avfotografere den, og den renner vekk i en gulbrun bekk, blandet med rustvann fra en gammel vanntank som ligger slengt oppi lia. Jeg elsker deg blobb blobb blobb.

Det er sånn det er. Når en tekst er umulig å forstå. Da griper man ikke lenger til strukturer og logikk. Man aksepterer at den er umulig å forstå. Det er greit det. Som når to stykker krangler og man blir enige om å være uenige. Teksten og jeg blir altså stilltiende enige om ikke å forstå hverandre, og det er helt greit. Det er da vi kan kommunisere helt ulogisk og kanskje kommer vi fram til et resultat vi kan kommunisere. Kanskje ikke.

Jeg er en ordfrik. Men det har du sikkert allerede skjønt. Med andre ord kommer denne siden stort sett til å innehlde ord ord ord ..