Så kom vi gående. Stille. Rett før 

morgenregnet stoppet og seks par 

våte sko ble satt til tørk. Ingen tenkte 

noe særlig over det. At det manglet et 

par. Det hullet var stort sett fylt av 

mangel på tilstedeværelse likevel.

I den tidlige morgenen gikk vi opp bakken 

og dukket så vidt over toppen da vi ble 

stoppet av et kjempebrak. 

Bråk. 

Tordenskyer samlet seg og sank ned
over oss. Stille og mørke til å begynne
med, men det er sånn det er. 

Stille før stormen. Det var så 

stille før stormen at vi kunne høre 

bruset fra eget blod og da lydene 

endelig nådde øregangene, smalt
de tilbake fra fjellene med en styrke 
vi ikke ville tiltrodd en så liten sky.

Men det var tidligere på dagen.
Nå stod seks par sko på rad i gangen. 
Dryppende våte.

Ett par røde vandret videre oppover 

fjellet. Gjennom tåka. La bråket bak seg. 

Oppsøkte harmonien og stillheten. 

Alene.