Tomme rom

Jeg sitter og ser gjennom forskjellige yndlingssitater og lurer alltid på hvorfor Jack Kerouac's "On the road" appellerer så voldsomt til meg. Et sitat fra boken - kanskje det mest kjente sitatet - går slik:

But then they danced down the street like dingledodies, and I shambled after as I've been doing all my life after people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn, like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes "Awww!"
--Jack Kerouac (1957), quoted from On the Road

Kanskje er det sånn det er, da, for noen av oss? Denne magnetiske kraften av det svarte, ukjente, de rare, de som ikke hører hjemme, som trekker meg til seg så hardt at jeg kan kjenne den. Kraften. Fordi jeg er en av dem? En av dem som ikke er noen blant noen? En av de rare, de med krokete fingre, rare neser, underlige tanker og et merkelig, skjeivt syn på tilværelsen? Synes hvem? Vi selv? Eller ønsker vi å være den interessante? den alle sier "awww" til.. den alle ser på, beundrer? Ønsker jeg det? Jeg vet ikke, og egentlig gir jeg blaffen. Jeg liker det svarte.. det er tiltrekkende. Men resten er egentlig uinteressant. Eller er det ikke....?

"Time stops. He's filling empty space with the substance of our lives, confessions of his bellybutton strain, remembrance of ideas, rehashes of old blowing. He has to blow across bridges and come back and do it with such infinite feeling soul-exploratory for the tune of the moment that everybody knows it's not the tune that counts, but 'IT--' "
--Jack Kerouac (1957), quoted from On the Road

Tenk om tiden kunne stoppe opp nok til å fylle de tomme rommene med substans.... Vi venter alltid på noe bedre, ikke sant? Vi venter på at barna våre skal gå, få tenner, si de første ordene, vi venter på at noen skal komme eller gå, vi venter på så mange ting, og når vi har ventet ferdig, da skal livet komme. Og vi innser ikke at livet går. Alle disse timene med venting ER livet. Gi meg noen tomme rom?