Forlike seg

Har du noen gang forliket deg? Spørsmålet kom fra en gutt i nabolaget da vi satt på en benk i parken og kikket utover byen. Jeg så sikkert litt rar ut, men han ga seg ikke så lett. Har du noen gang forliket deg? Jeg tenkte på alle de gangen jeg har inngått kompromisser og de gangene saker jeg har hatt ikke har endt i forliksrådet, men han fortsatte. Jeg mener... det er så mange som forelsker seg. Men jeg har ikke noen kjæreste, jeg har bare venner. Og dem LIKER jeg! Han så påståelig ut, og det gikk plutselig opp for meg hva han egentlig mente. Jeg tenkte over begrepet en stund, og fant ut at det egentlig ikke var et dumt begrep.


Noen venner betyr så mye mer enn andre. Noen er man rett og slett forliket i. De betyr så mye at de nesten er viktigere enn kjæresten. Hvis de flytter eller man glir fra hverandre eller krangler så heftig at vennskapet går i stykker, da føles det rett og slett som et tap av en kjæreste. Selv om man altså ikke har noe romantisk forhold til dette mennesket.


Noen ganger går en forelskelse over i en forlikelse. Og i motsetning til forelskelsen, kan forlikelsen vare evig. Jeg kjenner ihvertfall ingen som har vært evig forelsket. Forliket, derimot...


Om det er en av samme eller motsatt kjønn spiller ingen rolle. Det er forlikelsen som er viktig, følelsene som er forbundet med det, som betyr noe. 


Jeg har faktisk forelsket meg oftere enn jeg har forliket meg. Men det har skjedd noen ganger. Jeg bærer de menneskene med meg i hjertet overalt, hele tiden. De slipper ikke taket i meg om de er på andre siden av kloden eller om vi ikke snakker sammen på flere år. En forlikelse blekner ikke på samme måte som en forelskelse. Kanskje fordi en forelskelse går over i kjærlighet - eller ikkeno...? Mens en forlikelse er seg selv nok, på et vis, og trenger ingen forlengelse?


Jeg må stikke, hørte jeg plutselig ved siden av meg, og oppdaget at jeg hadde tenkt så hardt på dette at jeg hadde glemt å lukke munnen. Han stirret på meg. Så lo han - og løp.