Et virkelig forhold i fantasien?

Vil så gjerne gjøre noe med den mangelen på nærhet som blir så påtrengende at jeg ikke greier å vikle meg ut av den. Istedenfor vikler jeg meg inn slik at jeg ikke vet at det er jeg selv som tviholder på den. Jeg sårer meg selv, og andre. Jeg tenker at den virkeligheten jeg skaper sammen med denne andre kanskje er fundert på feil grunnlag. At jeg må løsrive meg og skape min egen virkelighet.

Det tenkte jeg helt til en dame jeg ikke kjenner fortalte meg at forhold er et produkt av vår fantasi. Boing!  Provoserende!

For det er utrolig provoserende å få høre at de forholdene du har vært i bare er et produkt av din fantasi - eller snarere, følelsene du har hatt til et spesielt menneske er et produkt av egne tanker. Av det å ville ha et forhold til det mennesket. Som like gjerne kunne vært en annen. Fordi forholdet finnes i ditt eget hode. Punktum.

I det lyset er mangelen på nærhet ikke påtrengende, fordi den finnes ikke. I beste fall kan den omdefineres. Sånn *knips*. Omdefinert! Og følelser finnes ikke, med mindre de er knyttet til egen fantasi. Så kan vi da omdefinere behovene våre også? Er det ingen vits å se etter noe bestemt hos et annet menneske? Det spiller ingen rolle hvem vi er sammen med, fordi forholdet bare har blitt til i egen fantasi? 

Jeg har betydelige problemer med dette. Samtidig er det en tanke jeg finner uhyre interessant. Provoserende i all sin frekkhet. Det er rett og slett en tanke å undersøke, analysere og forsøke å forklare. På så mange mulige måter jeg klarer å tenke ut.