ROAD TRIP

I am preparing for a road trip.

Nope, I do not know where I am going or what I will be seeing. I just know that I will, as Nadine Starr says, "burn more gasoline", literally speaking.

I want to go on a road trip around the united states, exploring everything, maybe even creating a project. I might just do that.

When this was still just a dream, and I would talk about it, people would ask if they could come. Even more people believed I was crazy. Maybe so, however, why wait? Why wait till retirement, and risk dying because my vibration is so low and my body so sick that I can't do what I want to do anyway?  Why not just make it a reality and see where it brings me? So I am planning....

I'll be leaving in a few months.
You can't come. But if you make a trip of your own, we can meet here and there :-)

Moments

    “If I had my life to live over, I’d try to make more mistakes next time. I would relax, I would limber up, I’d be sillier than I have been on this trip. I would take fewer things seriously. I would be less hygienic. I would take more chances. I would take more trips. I would climb more mountains, swim more rivers, and watch more sunsets. I would burn more gasoline. I would eat more ice cream and less beans. I would have more actual troubles and fewer imaginary ones.

    You see, I’m one of those people who lives sensibly and sanely hour after hour, day after day. Oh, I’ve had my moments and if I had my life to live over, I’d have more of them. In fact, I’d have nothing else. Just moments, one after another, instead of living so many years ahead each day. I’ve been one of those people who never goes anywhere without a thermometer, a hot water bottle, a rain coat and a parachute. If I had my life to live over, I’d go places and do things and travel lighter than I have.

    If I had my life to live over I would start barefoot earlier in the spring & stay that way later in the fall. I would play hooky more. I wouldn’t make such good grades, except by accident. I’d ride more merry-go-rounds. I’d pick more daisies.”

    -Nadine Starr

Every time I read this poem, it makes me think. One of my greatest fears in life, is to sit as a 65 year old, regretting all the things I didn't do. It really scares me, to the extent where I can't handle doing whatever it is I am doing anymore. 

It's just that I wish I could just do it. That my mind, body and soul would remember this in every cell, and just do whatever it is I want to do without hesitation. No cords. No strings attached. Nothing holding me back - not even inside of me.

I am getting there.

Are you?

Morsomt - eller bare tragisk?

Fikk denne meldingen i mailboksen min idag. Den føyer seg inn i en lang lang rekke tilsvarende mails. Og jeg lurer. Er det bare spam? Eller går noen på det, er det en organisasjon bak? Jeg lurer. I mellomtiden måtte jeg le, for i all sin roboterte oversettelse er den virkelig festlig:

Hallo.

Mitt navn Vera. Jeg er 26 y.o.. Jeg bor i byen Samara, det ca 750 km fra Moskva. Jeg sett kunngj?ringen at det er slik mulighet til ? f? forholdet med mannen p? internett. Det var veldig nysgjerrig av meg, har jeg fylt igjen, og n? f?r jeg vente p? menn som blir kjent med meg.

Jeg er den typen kvinner. Jeg bor sammen med min mamma og veldig mye jeg ikke har manns oppmerksomhet.

Jeg vil s?ke menn for familien skaperverk.Hvis du er interessert i meg, vil jeg fortelle deg mer om meg selv.

Hvis det er interessant for deg, kan du svare meg p? min e: verasokolova35@yahoo.co.ukk Jeg sender deg mine bilder. Det vil v?re veldig bra hvis du svarer meg.

Kisssss Vera.

Den jeg fikk for noen uker siden var forøvrig enda festligere. Det var en mail med reklame for Viagra, og i subjectfeltet stod det med store bokstaver: GET READY FOR SEX IN 15 MINUTES!

Jeg venter fortsatt.....

Sjalusi

to navn sammen og delt
helt på midten eller nesten
og plutselig er det flere
nærmest tilfeldig satt på
linje bare bundet sammen
av et og

skulle vært langt kortere
og inni brenner dette nye
som en ild som lammer
armer og bein krøller seg
inntil og beskytter inntil
et langtrukkent sukk
strømmer gjennom og tenker
at det er ihvertfall noe jeg
slipper

prøver å se gjennom flammene
som slikker hjertet der det er
aller mest tynt og sårbart
kjenner jeg at det også er
tynt nok til å slippe gjennom
noe annet som blafrer på
baksiden

jeg tror det er frihet

Langt borte

forbi og langt borte vinker
du helt ensomt med den ene
hånden fanger du
oppmerksomheten min men
for seint innser jeg at dette
bare kan få ett utfall og
dermed oppløses du i
horisonten som ikke lenger
synes så langt borte

helt fotografisk og med et lite
hint av sølv fremdeles lengter
jeg etter de varme favntakene
langt under dyna tenker jeg
oss og helt uten baktanker
skyver jeg meg nærmere bare
litt

Kjerringprat og paranoia

Du, har du hørt..? Og vet du hva? Ja, dette er helt hysterisk, altså.  Først så sa hun.. og deretter, og så, og vet du hva? Og går det an da??? Ja, hun... 

Og så snur vi oss rundt og ringer den neste. 
Vet du hva???!!! Dette kommer du ikke til å tro og du må ikke si til henne at, for da kommer hun til å lage et helvete for meg. Hun er gal. Du skjønner det ikke du. Men hun har kapasitet til å gjøre det utroligste. Dessuten har hun mektige venner. Du aner rett og slett ikke hva hun er istand til.

Mulig det. At jeg ikke vet noe særlig. For jeg er ikke vant til å kommunisere på den måten. Er det sånn vi er jenter?

Javel. 
Men jeg vil ikke være med på det. Det er ikke sånn jeg vil leve livet mitt. Så til alle dere som liker denne formen for kommunikasjon: sorry, men jeg slår opp med dere. Fra og med NUH! 

Rognebæra vet

Når det er mye rognebær blir det lite snø. Rognebæra kan ikke bære to store bører på ett år. Sa kjerringrådet. Så jeg skred til verket og begynte å skrive i kalenderen.

2007

Lite rognebær. Huff.. det kommer til å bli mye snø, tenkte jeg da. Jeg grudde meg. Jeg hater snø, og snømåking enda mer. Men snøen uteble. Frosten kom, skøyteisen kom. Kulda snek seg inn overalt. Men ingen snø. Det ble februar før snøen falt. Jeg måkte. To ganger. I mars kom våren, og vinteren var over. Det ble med de to snøfallene. Rognebæra løy.

2008

Rognebærtrærne hang tunge ned mot bakken overdynget av store klaser med intenst oransje bær. Jippi! Lite snø, tenkte jeg. FEIL! Det begynte å snø i slutten av oktober. I november var hagen fullstendig ufremkommelig, og i desember lurte vi på hvor vi skulle gjøre av all snøen. Overarmene økte i omfang med flere centimeter i løpet av vinteren og den murrende ryggen ble så sterk at murringen forsvant. Måkingens gode side, med andre ord.

2009

MYE rognebær. Snøen lavet ned i bøtter og spann. Det ene snøværet ble avløst av det neste, og denne vinteren lærte jeg meg kakaoens og bokens gleder. Ullteppe ble kjøpt inn. Parafinkamin ble installert. Og allerede før snøen kom, bestemte jeg meg for hvordan jeg skulle måke for å få et flott inngangsparti.

Nå tror dere sikkert at jeg skal si at alle disse forberedelsene var til ingen nytte. Men neida, det skal jeg ikke si. Visst var de nyttige. Snøen formelig datt ned hele vinteren. Jeg likte ikke snøen noe bedre dette året, men det ble ihvertfall en langt hyggeligere vinter enn den forrige.

I år var det nesten ingen rognebær. Nå vil det vise seg om mye eller lite rognebær har noe som helst å si. Men ifølge min erfaring - og derpå følgende nye teori - skal det altså nærmest ikke snæ i år i det hele tatt. 

Men det blir det være det blir, og kommer det vanvittige mengder snø også i år, er jeg forberedt og bevæpnet med kakao, bøker og ullteppe.

Uansett er myten om rognebæra da endelig bekreftet eller avkreftet for meg.

Stå på rødt - vente på grønt

Idag skal jeg gjøre det annerledes. Idag skal jeg slutte å stå ved fortauskanten, stirre på den grønne mannen mens jeg venter på rødt lys. 

Ah.. der kom det røde lyset på. Da slapp jeg å gå. Kunne vente enda litt til. Så her står jeg. Foran en gate der det grønne lyset er tent, alle går. Jeg står.

Jeg ønsker forandring i livet mitt. Jeg vil ha forandring så sterkt at tårene spretter, og jeg kjenner at det er helt umulig å fortsette i samme sporet. Tydeligvis ikke umulig nok. Sporet ligger der godt oppgått. Jeg føler meg som onkel Skrue der jeg traver i ring og grøfta blir dypere og dypere - og vanskeligere å klatre opp av. 

Rødt lys. Grønt. Jeg får en dytt. Av et menneske jeg knapt kjenner. En  dytt i ryggen, og bang! der står jeg midt i gata, og nå må jeg velge om jeg skal gå over eller tilbake?! Hvis jeg ikke velger kan jeg dø. 

Jeg innser at det kanskje er tilfellet i alle sammenhenger der man velger å ikke velge. Og var det ikke det jeg ikke gjorde da jeg stod der og ventet. Rødt. Grønt. 

Jeg bestemmer meg. Tar et valg. Idet foten min treffer fortauet på den andre siden innser jeg at forandringen allerede har skjedd. 

Jeg er ny. Verden er ny. Jeg gjør tingene på en annen måte. Ikke slik jeg gjorde det på den andre siden der jeg stort sett ventet. Jeg vender ryggen til det røde lyset. Setter et bein foran det andre. Og går.