Network

I have been surfing the net today in order to find websites about networks and how to build a network. I was surprised to see how well people articulate the necessity of a well organized network.  I was also highly disappointed about the fact that everybody is writing about the exact same thing: how the network can be used for personal gain.


"Useful for network success."
"Networking is about sharing knowledge,  show generosity and build confidence in others ".
"The goal of all these networks is to create results and reach goals through helping and receiving help from others."

I could not agree more, but there is one thing that constantly amazes me. No one says a word about how networking can be of value to others.

I'm not attacking those who work with networking this way. They say something very important about networking for each individual,  and about how each individual can build networks for personal and career building reasons.  I don’t mean that these types of networks are useless, and I don’t doubt that some people function much better both at work and in their private lives when they have good networks. It is essential and I totally agree that success is a lot easier to achieve when the network is strong and reliable.

However:  what about the “unselfish” networks? What about the kind of networks Marian Rui Slettebakken is so concerned about? The network being built on small talk according to the Americans? Are they of no value just because it's done the American way and based on small talk? Or could this kind of "superficial" network mean something to someone after all?

A friend of mine phoned me completely desperate and asked if I knew a computer geek who could come very quickly. It was Sunday, and her internet was down. She was dependent of her  network to be able to perform a specific job with deadline on Monday morning. Yep. My smalltalk had actually lead me to a total computer geek. I called and asked if he could do a job even though it was Sunday. He went to see her within the hour "for me," and fixed my friend's internet.

The important thing with the "superficial" networks is not to gain anything directly, but to put the right people in connection with each other. There is written very little about these networks, or the poeple who build these kinds of networks.  

Are you a natural born networker who easily connects other people? Go ahead. Do it. The world needs networkers who want to do this without having their ego or career boosted or get to know “the right” people.  

In this type of networking quantity is as important as quality - and quality is definitely an important factor.

In other words, I would not have called the geek if I did not know that he was really good.

Hjerteprosjekt

Broken heart

kaldere og mer krystallisert enn
noensinne kjennes den glassharde
overflaten mot fingertuppene som

ikke lenger er helt hjemme der

colder and more crystallized than 
ever feeling the glass hard surface
to my fingertips that are no longer
quite home there

i grabbed a handful of sounds
that fell and created new patterns
from the air they were floating 

through with dust and light some 

dark some blue each of them 

carrying a message i am putting

in place with one too many which 

does not fit 
i threw them back up

in the air and they all landed 

except for one

Et virkelig forhold i fantasien?

Vil så gjerne gjøre noe med den mangelen på nærhet som blir så påtrengende at jeg ikke greier å vikle meg ut av den. Istedenfor vikler jeg meg inn slik at jeg ikke vet at det er jeg selv som tviholder på den. Jeg sårer meg selv, og andre. Jeg tenker at den virkeligheten jeg skaper sammen med denne andre kanskje er fundert på feil grunnlag. At jeg må løsrive meg og skape min egen virkelighet.

Det tenkte jeg helt til en dame jeg ikke kjenner fortalte meg at forhold er et produkt av vår fantasi. Boing!  Provoserende!

For det er utrolig provoserende å få høre at de forholdene du har vært i bare er et produkt av din fantasi - eller snarere, følelsene du har hatt til et spesielt menneske er et produkt av egne tanker. Av det å ville ha et forhold til det mennesket. Som like gjerne kunne vært en annen. Fordi forholdet finnes i ditt eget hode. Punktum.

I det lyset er mangelen på nærhet ikke påtrengende, fordi den finnes ikke. I beste fall kan den omdefineres. Sånn *knips*. Omdefinert! Og følelser finnes ikke, med mindre de er knyttet til egen fantasi. Så kan vi da omdefinere behovene våre også? Er det ingen vits å se etter noe bestemt hos et annet menneske? Det spiller ingen rolle hvem vi er sammen med, fordi forholdet bare har blitt til i egen fantasi? 

Jeg har betydelige problemer med dette. Samtidig er det en tanke jeg finner uhyre interessant. Provoserende i all sin frekkhet. Det er rett og slett en tanke å undersøke, analysere og forsøke å forklare. På så mange mulige måter jeg klarer å tenke ut.

Alder - bare et tall?

Alder er bare et tall. Alder betyr ingenting. Du er så gammel som du føler deg.

Alle disse utsagnene kan være sanne. Men er de nødvendigvis det?

Er alder bare et tall? Eller sier alder noe om interesser, preferanser og muligheter? Betyr virkelig ikke alder noe? Betyr det virkelig ingenting om jeg er tjue eller femti? 

Og tilslutt: er jeg virkelig ikke eldre enn jeg føler meg?

Igår var jeg hos fysioterapeuten. Der er jeg en gang i uka, fordi jeg har en forkalkning i skulderen. Hva kommer det av, spurte jeg. Tja.. han dro på det. Det er jo en slags slitasjeskade, sa han tilslutt. Alder, altså, sa jeg. Jo, han måtte innrømme at det var det. Det er en skade som oppstår og utvikler seg langsomt, og blir verre med alderen. Så uansett om jeg akkurat da følte meg som tjue til sinns, hadde altså alderen innhentet meg med tredve år og ubønnhørlig minnet den meg om at jeg faktisk er ganske mye eldre enn jeg føler meg.

Og så er det dette med tyngde. Og da snakker jeg IKKE om vekt, selv om jeg sikkert kunne gjøre det også. Men altså, den typen tyngde som kommer med - nettopp - alder. Og visdom. Det faktum at jeg gjennom erfaring vet visse ting på forhånd uten å måtte prøve det først. At jeg har erfaring som kan overføres fra ting jeg kan noe om, til ting jeg ikke kan noe om, så jeg skal slippe å gjøre tilsvarende feil mange ganger. Altså: erfaring. Som kommer med levd liv. 

Men så hender det at jeg gjør samme feilen om igjen og om igjen likevel.  Så jeg er kanskje ikke så gammel og vis som jeg ønsker å tro likevel. Og det levde livet mitt er kanskje ikke så fullt av erfaringer som jeg liker å tro. Og kanskje har jeg ikke tyngde, kanskje er jeg bare irriterende fordi jeg vet ting som de yngre egentlig bare har lyst til å gå ut og oppleve selv og slippe å høre meg si noe om.

Samtidig er det deilig med en viss alder. For da kan jeg helt utvungent sitter her og innrømme sånne ting helt uten å skamme meg. Helt uten å tenke på at det sitter unge mennesker nå og leser dette og tenker "herregud for en kjerring!" 

For jeg er gammel nok til å ikke bry meg døyten om akkurat det.

Dessuten LIKER jeg alderen min! :-)

Men det jeg sitter her og lurer på sånn helt på tampen, det er om det i det hele tatt spiller noen rolle. Kanskje mener jeg idag at "alder er likegyldig" og imorgen tenker jeg at jeg er så gammel som jeg føler meg (og mener da selvsagt UNG), mens om en uke føler jeg meg kanskje gammel og klok og veldig klar for å gi gode råd til meg selv og andre.

Alder er kanskje akkurat det enhver bestemmer for seg selv at det skal være? Her og nå?

Forlike seg

Har du noen gang forliket deg? Spørsmålet kom fra en gutt i nabolaget da vi satt på en benk i parken og kikket utover byen. Jeg så sikkert litt rar ut, men han ga seg ikke så lett. Har du noen gang forliket deg? Jeg tenkte på alle de gangen jeg har inngått kompromisser og de gangene saker jeg har hatt ikke har endt i forliksrådet, men han fortsatte. Jeg mener... det er så mange som forelsker seg. Men jeg har ikke noen kjæreste, jeg har bare venner. Og dem LIKER jeg! Han så påståelig ut, og det gikk plutselig opp for meg hva han egentlig mente. Jeg tenkte over begrepet en stund, og fant ut at det egentlig ikke var et dumt begrep.


Noen venner betyr så mye mer enn andre. Noen er man rett og slett forliket i. De betyr så mye at de nesten er viktigere enn kjæresten. Hvis de flytter eller man glir fra hverandre eller krangler så heftig at vennskapet går i stykker, da føles det rett og slett som et tap av en kjæreste. Selv om man altså ikke har noe romantisk forhold til dette mennesket.


Noen ganger går en forelskelse over i en forlikelse. Og i motsetning til forelskelsen, kan forlikelsen vare evig. Jeg kjenner ihvertfall ingen som har vært evig forelsket. Forliket, derimot...


Om det er en av samme eller motsatt kjønn spiller ingen rolle. Det er forlikelsen som er viktig, følelsene som er forbundet med det, som betyr noe. 


Jeg har faktisk forelsket meg oftere enn jeg har forliket meg. Men det har skjedd noen ganger. Jeg bærer de menneskene med meg i hjertet overalt, hele tiden. De slipper ikke taket i meg om de er på andre siden av kloden eller om vi ikke snakker sammen på flere år. En forlikelse blekner ikke på samme måte som en forelskelse. Kanskje fordi en forelskelse går over i kjærlighet - eller ikkeno...? Mens en forlikelse er seg selv nok, på et vis, og trenger ingen forlengelse?


Jeg må stikke, hørte jeg plutselig ved siden av meg, og oppdaget at jeg hadde tenkt så hardt på dette at jeg hadde glemt å lukke munnen. Han stirret på meg. Så lo han - og løp.

Hjerteprosjekt

raspende mot kinnet som rustne skjeggstubber klemmer
jeg tunga inn i sprekkene der jeg kommer til tegner jeg
rett på kroppen og tenker på at noen typer kjærlighet
ruster ikke

Idiotisk sted for en ku

Dette er ikke alvorlig ment, men peker snarere til en rebus jeg fikk i et selskap som barn. "Idiotisk sted for en ku" er "Dombås". Og dette sitter jeg her midt i arbeidstida og tenker på. Å settes i bås. Å tenke seg selv inn i en bås. Å definere seg selv.

Er dette virkelig noe vi gjør en gang for alle? Og hva er det egentlig å definere seg selv? "Det er helt greit at du definerer deg slik", fikk jeg høre fra en venninne da jeg fortalte henne hvem jeg egentlig er. rettere sagt: fortalte henne om en DEL av hvem jeg egentlig er. Men noe skurret i meg på et vis da hun sa det. Definere? Meg selv? Definere hva da?

Jeg vil ikke at noen andre skal definere meg. Og i det øyeblikket jeg har definert meg selv og sagt det høyt så er det nettopp det de gjør: de definerer meg slik jeg har definert meg selv for dem. Og det er jo logisk. Likevel liker jeg det ikke. Det er så fastlåst.

Hvis jeg definerer meg som lesbisk, er det DET bildet alle får av meg i hodet sitt. To jenter. hånd i hånd. Regnbueflagg og Skeive dager. Pils, kort hår, tatoveringer og joggesko under slitte jeans og singlet. Definert!

Så langt er alt vel og bra. Men hva skjer den dagen jeg plutselig udefinerer meg?

En annen venninne har vært "lesbisk hele sitt liv", men falt plutselig for en mann. Ikke en hvilken som helst mann. Han var rik, mektig - og fra et helt annet land, med annen religion, annet kvinnesyn, andre lover og regler for hva som er og ikke er tillatt. Og han var nesten femten år eldre enn henne. På toppen av dette la han ikke skjul på at han allerde hadde fire koner, men ønsket seg en til. Hvem reagerte sterkest på det? Jo, det lesbiske samfunnet hun hadde vært en del av. Som om hun ved å tenke annerledes plutselig ble en fiende av dette samfunnet. Vi som er så opptatt av å bli akseptert, vi var de som hadde vondest for å akseptere hennes valg. Fordi hun omdefinerte seg og gjorde og tenke annerledes enn vi var vant til. For alt det som ikke er som det var – det er skummelt og truende.

Folk som slutter å røyke, er truende for røykere som ikke kan eller vil slutte. De blir en slags forrædere. De går imot flokken, og det gjør man ikke ustraffet. Resultatet er utestengelse. Sånn er det bare. Folk som slanker seg er truende for andre overvektige som ikke kan eller vil slanke seg.

Så der har vi båsene.

Røykere/ikke-røykere.
Feite/slanke.
Heterofile.Homofile. Bifile. Aseksuelle. Transkjønnete.

Hvorfor kan det ikke være sånn at det man til enhver tid sier kan være det gjeldende? Hvorfor må den båsen jeg sitter i idag være den samme som den jeg sitter i imorgen? Er det for at omverdenen skal føle seg trygg?

Alle vet jo at folk alltid setter seg på de samme plassene som de alltid har sittet. Inntil noen plutselig finner ut at nå skal alle være fleksible og lære seg å flytte rundt og snakke med andre mennesker. Derfor blir de tvangsplassert på andre steder enn den trygge plasen de alltid har sittet på. Men hvis noen skifter fra en bås til en annen? Nei, vet du hva! Det skal alle ha seg frabedt.

Hvilken bås sitter du i?
Eller er du så smart at du sitter i flere?